Regnskogsvandring er ikke for pyser!

Del 2 av Anne Kristin Ullebergs reisebrev fra Borneo.
Del 1 kan du lese her

Endelig fant vi litt intakt regnskog. Denne lå vakkert til i noen åssider, det var lett å se at her var det snakk om helt annen type vegetasjon enn de gudsjammerlig kjedelige oljepalmene. Fargerik og vakkert lå skogen foran oss.

Vi var en gjeng på åtte personer, ledet an av Karang – en herlig penan med høy status hos sine egne. Karang (bildet) er ca 67 år gammel og fresk og frisk som en fole, der han vandret i vei barbent på det rufsete underlaget. Han var stolt av skogen og ville gjerne vise oss den i alt sitt mangfold. Med sin hjemmelagede muskedunder på skulderen, macheten ved hoften og kurven på ryggen var han en mann å stole på, det var så tydelige at her var han i sitt rette element.

Etter hvert som vi vandret innover, ble vi omsluttet av trær og busker på alle kanter. Vi var helt utenfor alt vanlig liv, alle vanlige orienteringspunkter forsvant. For en kontrollfreak som meg, var det vanskelig å gi seg helt hen og bare stole på Karang. Følelsen av å ikke være på toppen av situasjonen, ikke vite hvor vi gikk, ikke kjenne himmelretningen…. Krevende! Vanligvis orienterer jeg meg etter solen, men bladverket var så tett at det var umulig å se solen.

Ok, det var min innebygde angst, men når jeg klarte å slippe taket, begynte jeg å nyte! Hvilke trær, går det virkelig an. 300 – 400 år gamle trær med stammer så tykke at en hel skoleklasse kunne gjemme seg bak dem. På bildet: Regnskogfondets Geir Erichsrud.

Trær så rette som lyktestolper, busker så frodig og vakre med både blomster og frukter. Og frukter…. Våre kjære Karang høstet rambutan til oss – det må være verdens beste frukt, den er som en gave, pakket inn i lekker innpakning og i midten finner du en herlig overraskelse.

Skogbunnen var dekket av brunt løv, kvister og steiner – og leire. I regnskogen regner det nemlig! I løpet av turen kom det et ordentlig skybrudd, Karang viste oss hvordan man kunne lage et godt ly på få minutter – han var tydelig glad for å kunne vise at skogen kunne gi svar på alle våre utfordringer. Skaffe mat, gi beskyttelse, gi rent drikkevann – kunne være alt for oss.

Vi vandret bratt oppover åssiden, utilgjengelig og krevende terreng. Dette var de eneste stedene hogst-selskapene ikke hadde klart å komme til med sine maskiner. Bare her og der var dette kappet ned noen trær som var fraktet vekk ved hjelp av helikoptere – chopperlogging. Høres tøft ut, men er noe skikkelig dritt. Selv ikke her kunne vi være uberørt av noen ønsker om å tjene penger på skogen.

I timesvis gikk vi i skogen, vakker og krevende. Da vi kom tilbake til leiren så jeg ut som jeg hadde vært i barnehaven hele dagen, møkkete og fæl som 3-åring. Heldigvis fikk jeg god hjelp av de unge jentene til å håndvaske klærne da vi kom hjem. Og godt var det, for det var buksa mi!

Nå vet jeg hva regnskog, den er raus, vill og vakker. Den byr på alt vi trenger for å leve.

Vil du vite mer om Regnskogfondets arbeid i Malaysia? Les mer her

Fotograf: Anja Lillegraven/Regnskogfondet

Regnskogsjomfru på Borneo

Del 1 av Anne Kristin Ullbergs reisebrev fra Borneo.

Del 2 leser du her

Dagens reisebrev kommer fra Anne Kristin Ulleberg (bildet), leder for markedsavdelingen i Regnskogfondet. Hun skriver entusiastisk,og opprørt, fra sin jomfrutur ut i regnskogen:

- På min første tur til regnskogen skulle jeg få lov til å besøke Malaysia og delstaten Sarawak. Turen ble en sterk opplevelse på flere måter! Fra kysten av Borneo kjørte vi innover i landet for å besøke penanene, en urfolksgruppe som bor langt inne i regnskogen.

Sa jeg langt inne i regnskogen? Hvor i all verden var det blitt av denne skogen? Vi kjørte på humpete anleggsveier mil etter mil innover i landskapet og så ikke annet enn palmer, og ikke hvilken som helst type palme heller. Oljepalmer, kun oljepalmer – i åtte strake timer var så godt som eneste vegetasjonen innover i landskapet bare oljepalmer.

Veiene var breie som autostradaer, merkelig tenkte jeg først. Men fikk snart en forklaring på dette fenomenet da den første giga-lastebilen kom oss i møte, fullastet med regnskogtømmer. Jo lenger inn i palmeland vi kom, jo flere tømmerbiler møtte vi.

Og snart kjørte vi også i kø innover i landet sammen med tømmerbiler i et landskap dekket av oljepalmeplantasjer.

Penanene som bor i regnskogen, sa jeg det? Oljepalmeplantasjene (bildet)har nådd området der de bor, regnskogen forsvinner. Livsgrunnlaget deres blir borte, de selv står i fare for å bli redusert til en pariakaste i samfunnet. Der de bor nå kan de ikke lenger leve på sin tradisjonelle måte og hente alt de trenger fra skogen.

Hjemme hos penanene var det utsikt til tømmerbilens usle reise nedover mot kysten. Jeg hørte lyden, jeg så støvet og jeg følte hvor galt dette var. Hva skal vi med oljepalmer i framtiden? Kortsiktig, ensartet og usunn profitt. Ingenting kan leve sammen med oljepalmer, dyre- og planteliv forsvinner helt.

Heldigvis fikk jeg anledning til å oppleve regnskogen også. Vi dro langt inn i landet og der fant vi et avgrenset område som fortsatt var intakt som regnskog. En penan-leder viste oss rundt i den flotte skogen. Den følelsen var ubeskrivelig! Jeg tror jeg skal fortelle nærmere om den opplevelsen en annen gang.

Geir Erichsrud, programkoordinator for Sørøst-Asia i Regnskogfondet, fikk ta et av trærne nærmere i øyesyn.

Alle fotos: Anja Lillegraven/Regnskogfondet.

Les mer om penaner og Regnskogfondets arbeid i Malaysia, klikk her.

Se flotte bilder fra Borneo

Fotograf Joakim S. Enger reise i april til den malaysiske delstaten Sarawak som ligger vest på øya Borneo. Se Joakims fotoserie fra besøkene hos penanene og andre urfolksgrupper i området.

Link til Joakim S. Engers fotoserie fra Borneo:

Link for å lese mer om Regnskogfondets arbeid i Sarawak:

(Begge foto: Joakim S. Enger).