Landsbyliv på Mentawai-øyene

Mat, skole og hyggelig samvær med familien. Se hverdagen i en liten landsby på ei av Mentawai-øyene. Geir Erichsrud (i midten på bildet over) fra Regnskogfondet har akkurat kommet hjem fra en spennende prosjekttur hvor han besøkte landsbyene Salappa, Sangong og Tinambu.

Mentawai-øyene ligger utenfor vestkysten av Sumatra i Indonesia. Nordmenn ble bedre kjent med befolkningen gjennom TV-serien ”Den Store Reisen” hvor en av familiene levde et tradisjonelt mentawai-liv.

Regnskogfondet har støttet urfolksgruppens arbeid siden 2002.

Les mer om mentawaiene og vårt arbeid der:

Alle foto: Rachmadi fra YCM og Geir Erichsrud fra Regnskogfondet.

Regnskogsvandring er ikke for pyser!

Del 2 av Anne Kristin Ullebergs reisebrev fra Borneo.
Del 1 kan du lese her

Endelig fant vi litt intakt regnskog. Denne lå vakkert til i noen åssider, det var lett å se at her var det snakk om helt annen type vegetasjon enn de gudsjammerlig kjedelige oljepalmene. Fargerik og vakkert lå skogen foran oss.

Vi var en gjeng på åtte personer, ledet an av Karang – en herlig penan med høy status hos sine egne. Karang (bildet) er ca 67 år gammel og fresk og frisk som en fole, der han vandret i vei barbent på det rufsete underlaget. Han var stolt av skogen og ville gjerne vise oss den i alt sitt mangfold. Med sin hjemmelagede muskedunder på skulderen, macheten ved hoften og kurven på ryggen var han en mann å stole på, det var så tydelige at her var han i sitt rette element.

Etter hvert som vi vandret innover, ble vi omsluttet av trær og busker på alle kanter. Vi var helt utenfor alt vanlig liv, alle vanlige orienteringspunkter forsvant. For en kontrollfreak som meg, var det vanskelig å gi seg helt hen og bare stole på Karang. Følelsen av å ikke være på toppen av situasjonen, ikke vite hvor vi gikk, ikke kjenne himmelretningen…. Krevende! Vanligvis orienterer jeg meg etter solen, men bladverket var så tett at det var umulig å se solen.

Ok, det var min innebygde angst, men når jeg klarte å slippe taket, begynte jeg å nyte! Hvilke trær, går det virkelig an. 300 – 400 år gamle trær med stammer så tykke at en hel skoleklasse kunne gjemme seg bak dem. På bildet: Regnskogfondets Geir Erichsrud.

Trær så rette som lyktestolper, busker så frodig og vakre med både blomster og frukter. Og frukter…. Våre kjære Karang høstet rambutan til oss – det må være verdens beste frukt, den er som en gave, pakket inn i lekker innpakning og i midten finner du en herlig overraskelse.

Skogbunnen var dekket av brunt løv, kvister og steiner – og leire. I regnskogen regner det nemlig! I løpet av turen kom det et ordentlig skybrudd, Karang viste oss hvordan man kunne lage et godt ly på få minutter – han var tydelig glad for å kunne vise at skogen kunne gi svar på alle våre utfordringer. Skaffe mat, gi beskyttelse, gi rent drikkevann – kunne være alt for oss.

Vi vandret bratt oppover åssiden, utilgjengelig og krevende terreng. Dette var de eneste stedene hogst-selskapene ikke hadde klart å komme til med sine maskiner. Bare her og der var dette kappet ned noen trær som var fraktet vekk ved hjelp av helikoptere – chopperlogging. Høres tøft ut, men er noe skikkelig dritt. Selv ikke her kunne vi være uberørt av noen ønsker om å tjene penger på skogen.

I timesvis gikk vi i skogen, vakker og krevende. Da vi kom tilbake til leiren så jeg ut som jeg hadde vært i barnehaven hele dagen, møkkete og fæl som 3-åring. Heldigvis fikk jeg god hjelp av de unge jentene til å håndvaske klærne da vi kom hjem. Og godt var det, for det var buksa mi!

Nå vet jeg hva regnskog, den er raus, vill og vakker. Den byr på alt vi trenger for å leve.

Vil du vite mer om Regnskogfondets arbeid i Malaysia? Les mer her

Fotograf: Anja Lillegraven/Regnskogfondet

Regnskogsjomfru på Borneo

Del 1 av Anne Kristin Ullbergs reisebrev fra Borneo.

Del 2 leser du her

Dagens reisebrev kommer fra Anne Kristin Ulleberg (bildet), leder for markedsavdelingen i Regnskogfondet. Hun skriver entusiastisk,og opprørt, fra sin jomfrutur ut i regnskogen:

- På min første tur til regnskogen skulle jeg få lov til å besøke Malaysia og delstaten Sarawak. Turen ble en sterk opplevelse på flere måter! Fra kysten av Borneo kjørte vi innover i landet for å besøke penanene, en urfolksgruppe som bor langt inne i regnskogen.

Sa jeg langt inne i regnskogen? Hvor i all verden var det blitt av denne skogen? Vi kjørte på humpete anleggsveier mil etter mil innover i landskapet og så ikke annet enn palmer, og ikke hvilken som helst type palme heller. Oljepalmer, kun oljepalmer – i åtte strake timer var så godt som eneste vegetasjonen innover i landskapet bare oljepalmer.

Veiene var breie som autostradaer, merkelig tenkte jeg først. Men fikk snart en forklaring på dette fenomenet da den første giga-lastebilen kom oss i møte, fullastet med regnskogtømmer. Jo lenger inn i palmeland vi kom, jo flere tømmerbiler møtte vi.

Og snart kjørte vi også i kø innover i landet sammen med tømmerbiler i et landskap dekket av oljepalmeplantasjer.

Penanene som bor i regnskogen, sa jeg det? Oljepalmeplantasjene (bildet)har nådd området der de bor, regnskogen forsvinner. Livsgrunnlaget deres blir borte, de selv står i fare for å bli redusert til en pariakaste i samfunnet. Der de bor nå kan de ikke lenger leve på sin tradisjonelle måte og hente alt de trenger fra skogen.

Hjemme hos penanene var det utsikt til tømmerbilens usle reise nedover mot kysten. Jeg hørte lyden, jeg så støvet og jeg følte hvor galt dette var. Hva skal vi med oljepalmer i framtiden? Kortsiktig, ensartet og usunn profitt. Ingenting kan leve sammen med oljepalmer, dyre- og planteliv forsvinner helt.

Heldigvis fikk jeg anledning til å oppleve regnskogen også. Vi dro langt inn i landet og der fant vi et avgrenset område som fortsatt var intakt som regnskog. En penan-leder viste oss rundt i den flotte skogen. Den følelsen var ubeskrivelig! Jeg tror jeg skal fortelle nærmere om den opplevelsen en annen gang.

Geir Erichsrud, programkoordinator for Sørøst-Asia i Regnskogfondet, fikk ta et av trærne nærmere i øyesyn.

Alle fotos: Anja Lillegraven/Regnskogfondet.

Les mer om penaner og Regnskogfondets arbeid i Malaysia, klikk her.

Reisebrev fra Paraguay

Trond Berget, programkoordinator i Regnskogfondet kom nylig tilbake fra felttur. Turen gikk til Chaco-området i Paraguay for å lære mer om situasjonen for ayoreo-indianere.

”Mateo kommer, Mateo kommer”, roper alle forventingsfullt og løper fram fra det mest skyggefulle treet i landsbyen. Mateo Sobode Chiquenoi, president i UNAP (Unionen for Ayore-indianerne), høster stor respekt i denne landsbyen som i de andre 13 landsbyene organisasjonen representerer. Det er i dag ca. 5.000 ayoreoindianere. 2.700 bor i Paraguay, mens 2.300 bor i nabolandet Bolivia.

Mateo (til høyre med caps) i samtale med landsbybeboerne.

Tidligere levde ayoreoene som nomader innenfor et stort landområde i grenseområdet mellom Bolivia, Paraguay og Argentina. Stadig mer av dette området har blitt avskoget og omgjort til områder for kvegdrift. Ayoreoene disponerer i dag bare små områder, totalt 5 % av deres tradisjonelle område.

I Paraguay er relativt store områder blitt avsatt som naturparker, men dette er områder indianerne ikke får bruke.

Fortsatt er det noen familier og grupper av ayoreo-indianerne som bor isolerte i skogen uten kontakt med verden omkring. Disse frivillig isolerte gruppene fordrives nå fra sine leveområder på grunn av den raske avskogingen. - Ayoreoene i skogen har ikke motstandskraft mot dagens sykdommer og må få være i fred, forteller Mateo.

På veien mot Rio Paraguay ble det fuktigere og frodigere. Vi kom etter hvert til Pantanal, de områdene i lavlandet som oversvømmes hvert år. Hver gang vi ser en stor fugl, hopper Mateo ut av bilen. I stor fart, men lydløst, nærmere han seg fuglene som han kan språket til og kommuniserer med. Til hver fugl kommer han helt inntil og tar nærbilder med sitt lille kamera. Vi andre måtte nøye oss med bilder på stor avstand… Som tukanen på bildet her.

Les mer om Regnskogfondets arbeid i Paraguay, klikk her.

Ingelin på felttur i Kongo

Dagens reiseblogg kommer fra Ingelin Ladsten, programkoordinator for Afrika i Regnskogfondet er på felttur i DR Kongo for tiden:

"Bildene er tatt fra et feltbesøk nå i helgen. Vi dro fra Bukavu i Øst-Kongo til Bunyakiri, gjennom nasjonalparken Kahuzi Biega. Underveis besøkte vi landsbyene Bitale, Miowe og Kichanga.

Bambutiene som bor i disse landsbyene ble kastet ut fra områdene sine mellom 1960 og 1980, i forbindelse med opprettelsen av Kahuzi Biega-parken i 1970.

Regnskogfondets partnerorganisasjon UEFA (Union pour l’Emancipation de la Femme Autochtone – Unionen for frigjøring av urfolkskvinner) jobber sammen med disse lokalsamfunnene.

Sammen med IUCN Nederland finansierer vi et prosjekt om energibesparende ovner og skogjordbruk. Skogjordbruk, eller agroskogbruk, er en blandingskultur av trær og jordbruksvekster som gjør at trærne holder på fuktigheten og binder jordsmonnet, og dermed motvirker erosjon forårsaket av vann og vind.

Ved og trekull er den viktigste energikilden i Sør-Kivu, og bruken av dette er en trussel mot regnskogen.

Vi skulle egentlig også besøkt et prosjekt vi har med organisasjonen SIPA (Solidarité pour les Initiatives des Peuples Autochtones). Landsbyen de jobber i ligger noen kilometer nord for Bunyakiri - men der herjer væpnede militser for tiden, og det var derfor ikke trygt å dra dit. "



På veien mellom Bunyakiri og Bukavu: Store mengder trekull fraktes hver dag til Bukavu. Elektrisitet er ikke en energikilde man kan stole på her på grunn av gammelt utstyr som ikke har kapasitet til dagens behov. Ved og trekull er derfor den viktigste energikilden.

I landsbyen Bitale: Kvinnene forteller om erfaringene de har hatt så langt med prosjektet med energibesparende over.

Kahuzi Biega nasjonalpark. Ingelins reisepartnere i Kongo er fv Maryam fra UEFA, Clarisse fra SIPA og Espérance fra UEFA.

Landsbyen Kichanga: Maryam og Pierre fra UEFA ved skiltet som forteller at de driver med et prosjekt med energisparing og agrofrestry finanisert av Regnskogfondet og IUCN Nederland.

Landsbyen Miowe: De energisparende ovnene er laget av murstein, leire, blader og vann.

Les mer om Regnskogfondets arbeid i Kongo:

Urfolksfilm på Filmens hus

Sammen med Film fra Sør- festivalen 2009 arrangerte Regnskogfondet fredag 16. oktober en presentasjon av dokumentarfilmer laget av brasilianske indianere: Xinã Bena – Nye tider og Imbé Gikegü – Duften av pequifrukten. Visningen var en del av serien ”Kritisk rom” under årets filmfestival.

Espen Wæhle fra Regnskogfondet innledet med å fortelle om Video nas Aldeias (VNA) – Video i Landsbyene som har vært pionerer i å gi urfolk i Brasil muligheten til å produsere film om seg selv. Mellom de to filmene orienterte Cecilie Øien, som har doktorgrad i visuell antropologi om de filmatiske tradisjoner som Brasilfilmene inngår i, mens prosjektkoordinator Torkjell Leira fra Regnskogfondet fortalte fra vårt arbeid i Acre og Xingu der de to filmene er tatt opp.

Les mer om Video nas Aldeias: www.videonasaldeias.org.br/2009/

På bildet: Forsker Cecilie Øien og programkoordinator Torkjell Leira i Tancred Kino, Filmens Hus. Fotograf: Espen Wæhle/Regnskogfondet.

Indianerutdanning på Litteraturhuset

Regnskogfondet arrangerte en presentasjon av "Schools in the rainforest" på Litteraturhuset torsdag 15. oktober 2009.

Forfatter Eva Marion Johannessen fortalte om boka, Regnskogfondets leder Lars Løvold snakket om hvorfor skoleprosjektene begynte. Tidligere OD-leder og nå Norad ansatt Knut Lakså fortalte om utfordringene ved slike utdanningsprosjekter.

Les mer om boken her: http://www.regnskog.no/Om+Regnskogfondet/Publikasjoner/Andre+rapporter

På bildet: Forfatter Eva Marion Johannessen og møteleder Torkjell Leira fra Regnskogfondet. Fotograf: Espen Wæhle/Regnskogfondet.

Intervju med Davi Yanomami Kopenawa

Intervju med shaman Davi Yanomami Kopenawa fra Brasil. Yanomamiene er den største urfolksgruppen i Amazonas som lever på tilnærmet tradisjonel vis. Klimaendringene er en stor trussel mot deres fremtid.

Les mer om Regnskogfondets skoleprosjekt med yanomamiene: http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Amazonas/Prosjektland/Brasil/44.cms

Hilsen fra wajãpiene i Amazonas

Regnskogfondets Rune Hauger kom denne uken tilbake fra en prosjekttur til Brasil og skriver følgende:

"Legger ved et fint bilde av reisen nedover elva på vei til landsbyen Pairakae i Terra Indígena Wajãpi i delstaten Amapá nordøst i Amazonas. Legger også ved et bilde av den ene tamme tukanen deres. Maten på bålet er to stk trairão (en stor fisk) og en oppskåret gnager, paka (heter majas på spansk). Landsbyen var liten, kun 21 innbyggere.

Møtebildet er fra et to-dagers seminar om Plano de Vida dos Povos Indigenas do Oiapoque i Macapá, nord i Brasil (hovedstad i delstaten Amapá). Foran sitter professor Lux Vidal (Universidade de Sao Paulo), som representerte Regnskogfondets partner Iepé."

Hilsen etter fire dager hos yanomamiene

Torkjell Leira, samfunnsgeograf og programkoordinator for Amazonas i Regnskogfondet, hilste i forrige uke fra et kurs i satelittovervåking i Belém i Brasil.

Siden sist har Torkjell vært en tur nordvest i Brasil på besøk hos yanomamiene og rapporterer entusiastisk fra besøket:

"Akkurat framme i Brasilia etter en fantastisk tur til yanomamiland! Fire opplevelsesrike dager langt inne i skogen. Fulgte et lærerkurs som Regnskogfondet har støtta sia Operasjon Dagsverk 1997. Det er særdeles velorganisert med tanke på at det går av stabelen midt inne i jungelen.

80 yanomamilærere deltar, imponerende engasjement til tross for lange dager og steikende sol. Mange av dem traff jeg i 2006, sist jeg var inne hos yanomamiene, og det føltes godt å huske navn og ansikter. Skulle hilse til Lars og Siri på kontoret!

Rakk også å overnatte ei natt i en landsby en times tid med båt ned elva, en annen dag var jeg ute på jakt med noen unggutter og fisket med en av de eldre.

Jeg dro rett fra skogen til hovedstaden Brasilia. Så nå er det ut av shorts og sandaler og inn i dressen for i dag er det tett med møter!"

(Foto: Torkjell Leira tok bildet på sitt forrige besøk til yanomamiene i 2006.)

De siste skogvokterne

Journalist i Bistandsaktuelt, Per Ivar Nikolaisen, besøkte i februar i år Amazonas. Se hans videoreportasje fra delstaten Pará nord i Brasi.

Dypt inne i den brasilianske jungelen væpner indianerne seg mot det noen kaller en skogmafia. Urfolksgruppene er trærnes voktere i et lovløst område, langt unna miljømyndigheter og politi.

Les også Nikolaisens sak i Bistandsaktuelt: http://www.bistandsaktuelt.no/img/pdf/200903.pdf

Hvorfor er urfolk så viktige for å redde regnskogen?

Den beste måten å bevare regnskogen på, er å støtte urfolkene som lever i den. Det er erfaringene fra hele Amazonas.

Regnskogfondet samarbeider med lokale urfolksorganisasjoner i Amazonas, Afrika og Asia.

I Amazonas ødelegges det langt mindre regnskog i urfolksterritorier enn i naturreservater og nasjonalparker. Grunnen til dette er at urfolksgruppene overvåker sine områder og gir beskjed når det området rammes av ulovlig tømmerhogst eller gruvedrift. Naturreservater er ofte langt dårligere overvåket.

Les mer om urfolk og bevaring av regnskog:
http://www.regnskog.no/amazonas/203.html
http://www.regnskog.no/html/7.htm

Venezuela: Vil styrke urfolkslederne

Ninfa Tivador er urfolksleder og representerer organisasjonen ORPIA (Organización Regional de Pueblos Indígenas de Amazonas) i Venezuela.

Hva satser din organisasjon på fremover?
- Vi vil styrke våre ledere og fortsette prosjekter som kapasitetsbygging, politisk arbeid, landrettigheter og annnet som vil lette problemene for urfolk i Venezuela.

Hvilke forhåpninger har du til resultatene av arbeidet?
- Jeg er helt klart positiv! Vi har kjempet lenge for urfolksrettigheter i Venezuela - nå er det tid for å sette dem ut i livet, avslutter Ninfa.

Wajãpifotos til Jarapuku Wajãpi

Maria Guzman-Gallegos fra Regnskogfondet overrekker indianerleder Jarapuku Wajãpi en eske med bilder. Fotograf Bo Mathisen besøkte wajãpiene i fjor, og hadde en stor fotoutstilling på Rådhusplassen i Oslo med bildene han tok.

Jarapuku Wajãpi ser på bilde av seg selv og en av sine døtre. Når wajãpiene er hjemme i landsbyen går de alltid tradisjonelt kledd.

Et utvalg av bildene til Bo Mathisen. To av døtrene til Jarapuku er på bildet nederst til venstre.
Se de fantastiske bildene til Bo Mathisen og les mer om wajãpiene her.

Besøk fra ambassaden

- Jeg er her først og fremst som observatør og for å lære mer om nettverket som Regnskogfondets partnere er en del av, forteller Kristian Bengtson. Han arbeider til daglig på den norske ambassaden i Brasilia, og er ansvarlig for urfolksprogrammet der.

Mer klima for ambassaden

Fredagen i Iquitos handler om de internasjonale klimaforhandlingene frem mot klimatoppmøtet i København i desember. - Mye av Regnskogfondets arbeid handler om klima. Ambassaden blir også mer og mer involvert i klimaspørsmålet på grunn av den norske støtten til Amazonas-fondet, opplyser han.

Myndighetene må også samarbeide
- Det er en utrolig viktig dialog som blir ført her, men det kan være ømtålelig politisk når urfolk samarbeider på tvers av landegrensene i Amazonas. Utfordringen blir å stimulere myndighetene i de ulike landene til et samarbeid om disse områdene, sier Bengtson.

Urfolksprogrammet til den norske amabassaden i Brasil har 21 prosjekter og 17 ulike partnere, deriblant ISA, CTI, Hutukara og IEPE som alle er med på møtet her. Budsjettet for urfolksprogrammet i 2009 er på 20 millioner kroner.

Stormøtet i Amazonas ruller videre

På møtet deltar rundt 80 mennesker fra over 40 forskjellige organisasjoner. Alle ble bedt om
å sette en post-it lapp på områdene de jobber i. Slik ble resultatet for grensetraktene mellom Bolivia, Brasil, Peru og Ecuador.

Oseas Rios fra FORMABIAP (tv), det lokale utdanningsprogrammet som driver La Comunida de Educativa de Zungarococha hvor stormøtet holdes. Andre Villas-Boas er en av fem representanter fra den markerte brasilianske miljø og rettighetsorganisasjonen ISA (Instituto Socioambiental).

Marcos Wesley (bildet) fra ISA forteller sammen med Davi Kopenawa Yanomami om samarbeidet de har hatt fra Brasil med yanoamamier og organisajonen Watanbi på den venezuelanske siden av grensen.

Jorge Fachin Tapayuri (tv) kjemper for urfolksgruppen achuarenes rettigheter gjennom organisasjonen COBNAEP. Achuarene er sterkt truet av oljevirksomhet på deres område.

Marcial Mudarra Taki fra organisasjonen CORPI som arbeider for å sikre urfolks rettigheter i områder som er truet av tømmerhogst, oljeselskaper og gruvedrift. Begge er fra Peru.

Davi Kopenawa Yanomami er en av Sør-Amerikas mest profilerte indianertalsmenn.

Regnskogfondet har støttet ulike prosjekter med yanomamiene siden 1991. Her presenterer Davi et samarbeide yanomamiene i Brasil har hatt med Venezuela.

Abrahao de Oliveira Franca er leder for FOIRN - en paraplyorganisasjon for over 50 urfolksorganisasjoner i Rio Negro-regionen i brasiliansk Amazonas. FOIRN leder arbeidet i regionen med å styrke urfolks politiske stilling, fremme indiansk utdanning, drive kapasitetsbygging og utvikle alternative metoder å utnytte ressursene i regnskogen på.