(Anne blir malt i landsbyen Ngoywere)
Lokalt aggregat og internett via satelitt gjør det mulig å sende dette reisebrevet - jeg sitter i landsbyen Ngoywere i indianerreservatet Xingu, Mato Grosso, Brasil.
Les mer om hva Regnskogfondet jobber med i Xingu.
Men reisen startet lenge før det. Etter 15 timer på fly, 16 timer i buss, 2 timer i bil og 7 timer i båt kom jeg fram til første stopp, landsbyen Kuikuro i øvre Xingu. Dvs nedre Xingu hvis man ser på kartet - fordi Xinguelven renner fra sør til nord. Siden det har vi i over en uke reist nedover elven og besøkt syv landsbyer: Kuikuro, Yawalapiti, Moygu, Moitara, Capivara, Diauarum og Ngoywere.
(Kraftig regn om natten forsinket reisen med flere timer før vi i det hele tatt hadde kommet oss inn i reservatet, fordi vi hele tiden støtte på fastkjørte lastebiler.)
«Vi» er ikke mindre enn rundt 40 indianere og representanter fra organisasjoner som jobber med indianerrettigheter fra hele Brasil (og meg fra Norge). En gigantisk utveksling på reise gjennom Xingureservatet. Mange har reist i opptil åtte dager i fly, båt, bil og buss for å komme seg hit. Målet er å utveksle erfaringer med hverandre og med indianerne som bor her i Xingu, om hvilke trusler de møter utenfra og hvordan de forholder seg til dem. Noen har reist mye før, andre har aldri vært utenfor staten de bor i.
Xinguparken var det første urfolkterritoriet som ble opprettet i Brasil – for 50 år siden neste år. Selve området er relativt godt beskyttet, hovedsaklig av indianerne selv, men så godt som all skogen som ligger rundt har forsvunnet de siste 20 årene. Der det inntil nylig var tett skog, har det vokst fram enorme kvegfarmer og soyaplantasjer.
(Maritara produserer honning fra små, lokale bier – uten brodd.)
I år har det vært svært tørt, og brannene påsatt av godseierne for å skaffe fri mark, har strukket seg langt inn i parken flere steder. Branner og avskoging er et av Xingu-indianernes største problemer. Og nettopp trusler mot indianernes land og hvordan de kan forvalte landet sitt på best mulig måte er temaet for utvekslingen.
Alle har sine egne historier å fortelle. Om avskoging, ulovlig gullgraving, forurensede elver, dødelige sykdommer, diskriminering og gigantiske farmer som spiser deg inn på indianernes områder.
Men også om mottiltak og viljestyrke, fester, tradisjoner, språk, mat, kultur og samhold.
(Kvinnene i landsbyen har samlet seg til «moitara» – byttehandel med de besøkende kvinnene. Kjole mot smykke, et skjerf mot en kurv, såpe mot armbånd...)
Og innimellom samtalene, utfluktene, foredragene og reisingen fra landsby til landsby, får vi opplevelse gjestfriheten til de ulike indianergruppene som bor i Xingu. Vi spiser av fisken de har fisket, dagsfersk fra elven. Vi henger opp hengekøyene våre i husene deres. Vi deltar på de tradisjonelle festene, og får kroppene våre malt med deres tradisjonelle maling. Dagene starter og slutter med et bad i elven.
Nå nærmer turen seg slutten, og hele gruppen sitter igjen med en enorm mengde inntrykk og erfaringer de kan ta med deg tilbake til sine egne landsbyer.
– Denne reisen er bedre enn noe universitet jeg kunne ha gått på, konkluderer indianerlæreren Igino Tucano fra Rio Negro.
Bakgrunn: Utvekslingen er realisert av det nasjonale nettverket av urfolksorgansisasjoner og organisasjoner som jobber med indianerrettigheter RCA (Rede de Cooperacao Alternativa). Nettverket består av Regnskogfondets samarbeidspartnere og finansieres av Regnskogfondet.
