Regnskogen
Tidligere dekket den frodige og fruktbare Atlanterhavsskogen 1.000.000 km2 i Brasil, Argentina og Paraguay. I dag er nesten all slik skogen hugget ned i Brasil, mens det i Argentina og Paraguay kun er 7.000 km2 igjen. Denne finnes bare konsentrert i noen mindre områder der det bor indianere.
Mangfoldet i skogen både når det gjelder dyr og trær er nesten like stort som de mer sentrale skoger i Amazonas. De høyeste trærne blir over 50 meter høye.
Ayoreoindianerne krever landet tilbake:
Å få tilbake landområdene som tradisjonelt har tilhørt indianerne er vår viktigste oppgave, forklarer presidenten i UNAP, en ayoreo-organisasjon i Chaco:
- Jorda har ikke familie, jorda formerer seg ikke, men det gjør vi, sier han (”La tierra no tiene familia, la tierra no crece, pero nosotros si”.)
- De har tatt fra oss vårt land, våre forfedres gravplasser. Nå er alt i privat eie, det står: ”Gjennomgang forbudt. Jakt forbudt. (”Nos han quitado la tierra, las tumbas de nuestros abuelos. Ahora es todo en manos privados, dice: Entrada prohibida. Caza prohibida”.)
På slutten av 1920-tallet, da Paraguay og Bolivia kriget, gav den paraguayanske staten av strategiske grunner bort mesteparten av jordeiendommene i Chaco til settlere. Politiske og religiøse ekstremister fra Europa, dominert av tysktalende menonitter, koloniserte regionen. Urfolkene ble brukt som gratis arbeidskraft. Nå kjemper de en desperat kamp for rettighetene til landet sitt, men både menonittene og utlandske storgodseierne har sterk innflytelse i Kongressen og hogger skogen, jager bort urbefolkningen og driver med kveg eller dyrker soya, hirse, solsikke.
Møte med indianske lærere:
Fortuna, heter landsbyen, det betyr formue eller hell. Navnet står i kontrast til de svært enkle forholdene her. Vi blir møtt av en gruppe Avá Guaraní-lærere, mange av dem er fortvilet over myndighetene:
-Vi er lei av aldri å bli hørt. Vi ser ingen bedring under det nye demokratiske regimet. Vi jobber hardt, men får ikke lønn for strevet. Jeg har tittel, stilling og ansvar, men ikke en lønn til å leve av. Bensin for å utføre tjenestereiser mellom landsbyskolene på motorsykkelen min må jeg betale selv, forteller den indianske skoleinspektøren Filomena Portillo Vera.
En frittalende student, Irene Portillo Vargas, sier sin mening:
- Vi tror ikke lenger på hva myndighetene sier. De eneste som støtter oss er de frivillige organisasjonene her og i utlandet. Uten dere hadde vi ikke fått lærerutdanning..jpg)
Landsbyens spirituelle leder, Francisco González, velsignet både møtet og de tilstedeværende med sang og kloke ord:
- Når de hvite ser oss på gata, baksnakker de oss. De har ingen respekt for indianere. Men vi er ikke onde eller dumme, vi er ikke mindre verdt enn andre mennesker. Vi er bare forskjellige fordi vår kultur og våre skikker er annerledes.
Snakker om indiansk påvirkning! Rundt oss sitter dresskledde advokater og sirlige akademikere og snakker sammen på indianerspråk. Guaraní er i tillegg til spansk offisielt språk i Paraguay, og mange ikke-indianere behersker språket minst like godt som spansk. Det neste jeg forundrer meg over er når en av disse velkledde og dannede menneskene sender rundt sin tereré – et beger laget av kuhorn - fylt med ”mate”, en slags urtete. Eieren fyller på med isvann fra egen termokanne, og sirkulerer begeret på rituelt vis, med påfyll av nytt isvann mellom hver mottaker. Her er det ingen som frykter svineinfluensa eller forkjølelse!
Foto: Advokat Mirta Pereira, PCI, med tereré
Den sanne, alminnelige og sørgelige historien om Paradis:
Tett inntil den nasjonale hovedveien i Itapuá ligger Mbya Guaraní-landsbyen med det malplasserte navnet ”el Paraiso” – Paradis. Den består av noen små skur, det ene er skolen, med en vaklende benk imellom. Her bor det syv familier, ledet av cacique (høvding) German Vera. De prøver å livnære seg på tre hektar steinete og ufruktbar jord, mens indianerdepartementets minstestandard er 20 hektar per familie. Før holdt 20 familier til her – og da hadde de 100 hektar jord. Det var før den argentinske godseieren kjøpte opp jorda her og det lille indianske lokalsamfunnet fulgte med på lasset. Dem trengte han jo ikke, og lyktes med å fordrive flertallet. Han pløyde opp hele området, og la deres hellige steder og gravlunden under åkeren. Giftige pesticidier, som er forbudt å bruke i Argentina, sprayes over åkrene. Bekken der guaraniene henter vann er sterkt forurenset. Nylig meide hans menn ned de få gjenværende indianernes salgsboder langs hovedveien med bulldosere.
Regnskogfondets samarbeidspartnere PCI (Pro-Comunidades Indígenas) og deres advokat Mirta Pereira har tatt saken opp indianerdepartementet. Lokalsamfunnet kan vise til landrettigheter her, men mangler skjøte. Indianerdepartementet har lite midler til kjøp/ekspropiering av land og kongressen, der flertallet er rike godseiere, vil neppe godkjenne ekspropriering.
Hvordan overlever slike samfunn som ”el Paraiso”? Guaraníene er kjent for sitt vakre håndverk – kurver, trefigurer, smykker – som kvinnene selger, men svaret er likevel først og fremst ”la changa” – dagsarbeid – nærmest slavearbeid - på godsene. Et dagsverk betales med et kilo kjøtt eller tilsvarende i bønner, ris, mais – ca. 20 kr. 
.jpg){kind=link}
