Klimatoppmøte COP16 i Cancún. Dette er slutten.

Sist oppdatert kl. 17.15:

Endelig kom LCA-teksten - den som inneholder punktene om REDD (reduced emissions from deforestation and forest degradation). Dokumentene ble offentliggjort kl. 17.00. Få minutter etter står leder i Regnskogfondet Lars Løvold og finleser for å se hvilke punkter som er tatt med, slettet eller omskrevet siden siste versjon. Nå går forhandler tilbake til gruppene for å forhandle videre, før det forhåpentligvis blir presentert noe mer i løpet av kvelden, natten, morgendagen. 

Bjørn Brede Hansen fra Utenriksdepartementet tror ikke møtet slutter med det første. Hvor lenge blir du her i dag? - I morgen mener du vel?

Sist oppdatert kl. 15.30:

Leder i Naturvernforbundet Lars Haltbrekken kommer innom bordet og forteller at tekstforslaget på Kyoto-Protokollen endelig har kommet. Den foreslår et kutt på 25-40 prosent. - Hvis det blir vedtatt er det faktisk rimelig bra, sier Haltbrekken.

 NRK viser frem sin multimediale side. Anders Tvegård (tv) og Kristin Granbo.

Ola Elvevold, leder i Natur og Ungdom sitter på stolen bak. - Jeg blir til det er ferdig her, så det er bare å stålsette seg. Det kan jo ta til ut på morgenen, sier han.

NRK-journalist Eivind Molde har levert til Dagsrevyen og pønsker nå på neste sak.

Regnskogfondet og Accra Caucus, et nettverk av miljø- og urfolksorganisasjoner møtes utenfor Azteca og oppdaterer hverandre på siste nytt.

Sist oppdatert kl. 14.40:

Kevin Conrad (tv) representerer Papua Ny-Guinea i forhandlingene, og har vært en av pådriverne for en ny skogavtale. Dessverre har PNG nå i innspurten klart å svekke avtalen på ett viktig område. De prøver nemlig å forhindre at det må lages gode kontrollmekanismer for å vite om urfolks rettigheter respekteres og at en skogavtale (REDD) bidrar til bevaring av biologisk mangfold.

Et par meter borte i gangen sitter tre jenter fra Spire i Norge. Fv: Kari-Anne Isaksen, Lan Marie Nguyen Berg og Merete Nyhammer. Som alle andre er de også utålmodige: "- Akkurat nå er det small-talk mens vi venter på noe bigtalk."

Sjefsforhandler for Brasil, Luiz Alberto Figueiredo Machado, kommer gående og blir straks omringet av journalister. Han forteller at Brasil er fornøyd med REDD-avtalen så langt. Det er ingen god nyhet, da Brasil har vært imot en del viktige punkter som for eksempel rapportering i avtalen. Machado forteller også at punktet om markedsfinansiering som Bolivia har vært bastant i mot, og USA og Australia like bastant for, skal forhandles ved en senere anledning.

Sist oppdatert kl. 14.00:

Anne Marte Blindheim fra Dagbladet skriver ut intervjuet med Erik Solheim som ble gjort i formiddag.

Sist oppdatert: kl. 13.30 Cancún time.

Siri Damman fra Regnskogfondet og Stephen Leonard fra Global Witness diskuterer arbeidet for å redde orangutanger på Borneo. I bakgrunnen sitter en av de viktigste klimajournalistene her, John Vidal fra Guardian og skriver på neste sak herfra.

Fredag 10. desember 2010. Klimatoppmøtet begynte mandag i forrige uke. I dag venter alle i spenning på hva resultatet blir. Forhandlere har sittet i natt og arbeidet, og nå venter alle på at dagens tekster skal legges frem. Det var satt opp et møte i plenumsalen kl. 08.30 som allerede er noen timer forsinket.

Regnskogfondet har fått sett på det nye utkast til REDD-avtalen (skog) ble lagt fram i natt. 


Forbedringer trengs på to områder i innspurten: 1) Passe på at det stilles bedre krav til bevaring av biologisk mangfold og urfolks rettigheter, og gode kontrollmekanismer for at dette skjer. 2) Stille krav til at REDD gjennomføres på nasjonalt nivå, for å unngå at avskogingen flyttes fra et område til et annet uten at den samlede avskogingen går ned.

I skyggen mellom de to hovedbygningene sitter Erik Solheim i intervju med Dagbladet. I lobbyen står den norske forhandlingslederen Audun Rossland og diskuterer.

Omgivelsene er luksuriøse men i skumringen kommer moskitoene. Dagen begynner med et innkjøp av enda en myggspray. På trappen utenfor Azteca hvor mye av forhandlingene foregår løper jeg inn i Snorre Valen fra SV og Erling Sande fra Senterpartiet. De er også to av mange ofre for blodbadet som utspiller seg her hver dag fra solen går ned i femtiden.

Bård Lahn fra Naturvernforbundet/Regnskogfondet er med i den norske delegasjonen og har fulgt forhandlingene til langt på natt: Alle prøver å gjøre det beste ut av automatkaffen som selges her.

Poolen er tom. Selv om vi er på Moon Palace Golf & Spa resort er det ingen badeferie.

Møtet i plenumsalen skulle ha begynt kl 08.30. Vi får nå vite at det er utsatt til kl. 15.00. Solheim og mange fra den norske delegasjonen (under storskjermen).

Tekst/foto: Julie Forchhammer Regnskogfondet.

Flere bilder fra klimatoppmøtet i Cancún

 Dagens pressemøte med Naturvernforbundet og Regnskogfondet.

Solnedgang på Moon Palace. Nå kommer myggen.

Lars Løvold og Anne Martinussen på DR Kongo sideevent om REDD.

Klimatoppmøtet COP16 i Cancún, Mexico, er i gang!

Og Regnskogfondet er selvfølgelig til stede. Sammen med våre samarbeidspartnere fra regnskogland i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Vår jobb her er å kjempe for at en eventuell klimaavtale vedrørende skog blir bra for skogen og menneskene som bor i den. Det er mindre opplagt enn det høres ut som...

 Policyrådgiver Siri Damman fra Regnskgofondet (tv) og Lourdes Barragán Alvarado som er Regnskogfondets samarbeidspartner i Ecuador.

Representantene fra Tanzania har funnet seg et rolig hjørne å jobbe i. 

 I palmetoppene bråker denne karen og hans omfattende familie.

 Mens helikopterne sirkler i luften.

Den norske forhandlingsdelegasjonen holder til i et hus som heter, ja, Tequila. 

 Utsikten fra Tequila.

Vi hadde hørt rykter om timelange køer for å komme seg ut på konferanseområdet. Denne gikk på fem minutter. 

Velkommen! 

Våre venner fra Rainforest Foundation UK, Kamerun, DR Kongo og Papua Ny-Guinea på vei på bussen. 

Innsjekkingskø? Neppe. 

Nytt fra Regnskogfondet nr. 4 2010

Open publication - Free publishing - More urfolk

Indianerutveksling i Xingu - Brasil

Regnskogfondets Anne Leifsdatter Grønlund har sendt dette reisebrevet til oss :

(Anne blir malt i landsbyen Ngoywere)

Lokalt aggregat og internett via satelitt gjør det mulig å sende dette reisebrevet - jeg sitter i landsbyen Ngoywere i indianerreservatet Xingu, Mato Grosso, Brasil.

Les mer om hva Regnskogfondet jobber med i Xingu.

Men reisen startet lenge før det. Etter 15 timer på fly, 16 timer i buss, 2 timer i bil og 7 timer i båt kom jeg fram til første stopp, landsbyen Kuikuro i øvre Xingu. Dvs nedre Xingu hvis man ser på kartet - fordi Xinguelven renner fra sør til nord. Siden det har vi i over en uke reist nedover elven og besøkt syv landsbyer: Kuikuro, Yawalapiti, Moygu, Moitara, Capivara, Diauarum og Ngoywere.

(Kraftig regn om natten forsinket reisen med flere timer før vi i det hele tatt hadde kommet oss inn i reservatet, fordi vi hele tiden støtte på fastkjørte lastebiler.)

«Vi» er ikke mindre enn rundt 40 indianere og representanter fra organisasjoner som jobber med indianerrettigheter fra hele Brasil (og meg fra Norge). En gigantisk utveksling på reise gjennom Xingureservatet. Mange har reist i opptil åtte dager i fly, båt, bil og buss for å komme seg hit. Målet er å utveksle erfaringer med hverandre og med indianerne som bor her i Xingu, om hvilke trusler de møter utenfra og hvordan de forholder seg til dem. Noen har reist mye før, andre har aldri vært utenfor staten de bor i.

Xinguparken var det første urfolkterritoriet som ble opprettet i Brasil – for 50 år siden neste år. Selve området er relativt godt beskyttet, hovedsaklig av indianerne selv, men så godt som all skogen som ligger rundt har forsvunnet de siste 20 årene. Der det inntil nylig var tett skog, har det vokst fram enorme kvegfarmer og soyaplantasjer.

(Maritara produserer honning fra  små, lokale bier – uten brodd.)

I år har det vært svært tørt, og brannene påsatt av godseierne for å skaffe fri mark, har strukket seg langt inn i parken flere steder. Branner og avskoging er et av Xingu-indianernes største problemer. Og nettopp trusler mot indianernes land og hvordan de kan forvalte landet sitt på best mulig måte er temaet for utvekslingen.

Alle har sine egne historier å fortelle. Om avskoging, ulovlig gullgraving, forurensede elver, dødelige sykdommer, diskriminering og gigantiske farmer som spiser deg inn på indianernes områder.

Men også om mottiltak og viljestyrke, fester, tradisjoner, språk, mat, kultur og samhold.

(Kvinnene i landsbyen har samlet seg til «moitara» – byttehandel med de besøkende kvinnene. Kjole mot smykke, et skjerf mot en kurv, såpe mot armbånd...)

Og innimellom samtalene, utfluktene, foredragene og reisingen fra landsby til landsby, får vi opplevelse gjestfriheten til de ulike indianergruppene som bor i Xingu. Vi spiser av fisken de har fisket, dagsfersk fra elven. Vi henger opp hengekøyene våre i husene deres. Vi deltar på de tradisjonelle festene, og får kroppene våre malt med deres tradisjonelle maling. Dagene starter og slutter med et bad i elven.

Nå nærmer turen seg slutten, og hele gruppen sitter igjen med en enorm mengde inntrykk og erfaringer de kan ta med deg tilbake til sine egne landsbyer.

– Denne reisen er bedre enn noe universitet jeg kunne ha gått på, konkluderer indianerlæreren Igino Tucano fra Rio Negro.

Bakgrunn: Utvekslingen er realisert av det nasjonale nettverket av urfolksorgansisasjoner og organisasjoner som jobber med indianerrettigheter RCA (Rede de Cooperacao Alternativa). Nettverket består av Regnskogfondets samarbeidspartnere og finansieres av Regnskogfondet.

Nytt fra Regnskogfondet nr 3 2010

Open publication - Free publishing

Glimt fra prosjektreise i Paraguay

I Paraguay jobber Regnskogfondet for å beskytte ukontaktede indianere, styrke urfolks rettigheter og støtte bærekraftig bruk av naturressurser. Her følger noen glimt fra Trond og Siris besøk hos samarbeidspartnere i Paraguay tidligere i vår.

Regnskogen
Tidligere dekket den frodige og fruktbare Atlanterhavsskogen 1.000.000 km2 i Brasil, Argentina og Paraguay. I dag er nesten all slik skogen hugget ned i Brasil, mens det i Argentina og Paraguay kun er 7.000 km2 igjen. Denne finnes bare konsentrert i noen mindre områder der det bor indianere.Mangfoldet i skogen både når det gjelder dyr og trær er nesten like stort som de mer sentrale skoger i Amazonas. De høyeste trærne blir over 50 meter høye.


Ayoreoindianerne krever landet tilbake:

Å få tilbake landområdene som tradisjonelt har tilhørt indianerne er vår viktigste oppgave, forklarer presidenten i UNAP, en ayoreo-organisasjon i Chaco:
- Jorda har ikke familie, jorda formerer seg ikke, men det gjør vi, sier han (”La tierra no tiene familia, la tierra no crece, pero nosotros si”.)

- De har tatt fra oss vårt land, våre forfedres gravplasser. Nå er alt i privat eie, det står: ”Gjennomgang forbudt. Jakt forbudt. (”Nos han quitado la tierra, las tumbas de nuestros abuelos. Ahora es todo en manos privados, dice: Entrada prohibida. Caza prohibida”.)

På slutten av 1920-tallet, da Paraguay og Bolivia kriget, gav den paraguayanske staten av strategiske grunner bort mesteparten av jordeiendommene i Chaco til settlere. Politiske og religiøse ekstremister fra Europa, dominert av tysktalende menonitter, koloniserte regionen. Urfolkene ble brukt som gratis arbeidskraft. Nå kjemper de en desperat kamp for rettighetene til landet sitt, men både menonittene og utlandske storgodseierne har sterk innflytelse i Kongressen og hogger skogen, jager bort urbefolkningen og driver med kveg eller dyrker soya, hirse, solsikke.


Møte med indianske lærere:
Fortuna, heter landsbyen, det betyr formue eller hell. Navnet står i kontrast til de svært enkle forholdene her. Vi blir møtt av en gruppe Avá Guaraní-lærere, mange av dem er fortvilet over myndighetene:
-Vi er lei av aldri å bli hørt. Vi ser ingen bedring under det nye demokratiske regimet. Vi jobber hardt, men får ikke lønn for strevet. Jeg har tittel, stilling og ansvar, men ikke en lønn til å leve av. Bensin for å utføre tjenestereiser mellom landsbyskolene på motorsykkelen min må jeg betale selv, forteller den indianske skoleinspektøren Filomena Portillo Vera.

En frittalende student, Irene Portillo Vargas, sier sin mening:
- Vi tror ikke lenger på hva myndighetene sier. De eneste som støtter oss er de frivillige organisasjonene her og i utlandet. Uten dere hadde vi ikke fått lærerutdanning.

Landsbyens spirituelle leder, Francisco González, velsignet både møtet og de tilstedeværende med sang og kloke ord:
- Når de hvite ser oss på gata, baksnakker de oss. De har ingen respekt for indianere. Men vi er ikke onde eller dumme, vi er ikke mindre verdt enn andre mennesker. Vi er bare forskjellige fordi vår kultur og våre skikker er annerledes.

Snakker om indiansk påvirkning! Rundt oss sitter dresskledde advokater og sirlige akademikere og snakker sammen på indianerspråk. Guaraní er i tillegg til spansk offisielt språk i Paraguay, og mange ikke-indianere behersker språket minst like godt som spansk. Det neste jeg forundrer meg over er når en av disse velkledde og dannede menneskene sender rundt sin tereré – et beger laget av kuhorn - fylt med ”mate”, en slags urtete. Eieren fyller på med isvann fra egen termokanne, og sirkulerer begeret på rituelt vis, med påfyll av nytt isvann mellom hver mottaker. Her er det ingen som frykter svineinfluensa eller forkjølelse!
Foto: Advokat Mirta Pereira, PCI, med tereré

Den sanne, alminnelige og sørgelige historien om Paradis:


Tett inntil den nasjonale hovedveien i Itapuá ligger Mbya Guaraní-landsbyen med det malplasserte navnet ”el Paraiso” – Paradis. Den består av noen små skur, det ene er skolen, med en vaklende benk imellom. Her bor det syv familier, ledet av cacique (høvding) German Vera. De prøver å livnære seg på tre hektar steinete og ufruktbar jord, mens indianerdepartementets minstestandard er 20 hektar per familie. Før holdt 20 familier til her – og da hadde de 100 hektar jord. Det var før den argentinske godseieren kjøpte opp jorda her og det lille indianske lokalsamfunnet fulgte med på lasset. Dem trengte han jo ikke, og lyktes med å fordrive flertallet. Han pløyde opp hele området, og la deres hellige steder og gravlunden under åkeren. Giftige pesticidier, som er forbudt å bruke i Argentina, sprayes over åkrene. Bekken der guaraniene henter vann er sterkt forurenset. Nylig meide hans menn ned de få gjenværende indianernes salgsboder langs hovedveien med bulldosere.
Regnskogfondets samarbeidspartnere PCI (Pro-Comunidades Indígenas) og deres advokat Mirta Pereira har tatt saken opp indianerdepartementet. Lokalsamfunnet kan vise til landrettigheter her, men mangler skjøte. Indianerdepartementet har lite midler til kjøp/ekspropiering av land og kongressen, der flertallet er rike godseiere, vil neppe godkjenne ekspropriering.Hvordan overlever slike samfunn som ”el Paraiso”? Guaraníene er kjent for sitt vakre håndverk – kurver, trefigurer, smykker – som kvinnene selger, men svaret er likevel først og fremst ”la changa” – dagsarbeid – nærmest slavearbeid - på godsene. Et dagsverk betales med et kilo kjøtt eller tilsvarende i bønner, ris, mais – ca. 20 kr.

Fotoserie fra Peru

Anne Kristin Ulleberg fra Regnskogfondet forteller om et spennende prosjektbesøk til kontrollposten Dulce Gloria. Innbyggerne vokter elven kontinuerlig for å hindre tømmerhoggere, gullgravere og andre i komme seg inn i området. Med på turen var representanter fra Choice Hotels Scandinavia som støtter prosjektet.

Se alle bildene fra turen på Regnskogfondets side på Facebook.

Fotoserie fra Papua Ny Guinea

Kamilla Berggrav fra Regnskogfondet besøkte i mai 2010 et av våre prosjekter i Papua Ny Guinea.

Se alle bildene fra turen på Regnskogfondets side på Facebook.

Les mer om våre prosjekter på Managalas her:
http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Asia+og+Oseania/Prosjektland/Papua+Ny+Guinea/97.cms

Klimakrav fra regnskogen

Regnskogfondet har denne uken samlet samarbeidspartnere fra de viktigste regnskogslandene i verden. De er i Oslo for å fremme sine krav til en skog- og klimaavtale.


Dette skjer samtidig som Jens Stoltenberg samler statsledere til undertegning av en partnerskapsavtale om hvordan man kan gjennomføre tiltak for redusert avskoging. Dette temaet blir sannsynligvis del av en ny internasjonal klimaavtale som det skal forhandles videre om under klimaforhandlingene i Mexico i desember. Urfolksrepresentanter og miljø- og rettighetsorganisasjoner advarer mot en topptung avtale som ikke ivaretar menneskerettighetene - og realitetene på bakken.


Her er synspunkter fra noen av de 15 samarbeidspartnerne Regnskogfondet har samlet i Oslo. Du kan også møte representanter fra regnskogslandene: åpent møte hos Regnskogfondet 26. mai kl 17-19

Thomas Paka, Papua New Guinea Eco-forestry Forum (EFF)



- Det aller viktigste for oss er at ikke reduserte utslipp fra avskoging blir en erstatning for nødvendige utslippsreduksjoner i de rike landene, understreker Thomas.


Papua Ny-Guinea var sammen med Costa Rica det landet som tok initiativ til å få bevaring av regnskog inn i klimaforhandlingene for noen år siden. Forhandlingene om hvordan regnskogsland skal få økonomisk kompensasjon for å stoppe avskogingen har kommet langt, men det er fortsatt ikke enighet i klimaforhandlingene om en avtaletekst. På bakken i regnskogslandene er likevel mange aktører i gang med prosjekter:

- I Papua Ny-Guinea er det sterke interesser som ser REDD (reduserte klimautslipp fra avskoging i utviklingsland) som en mulighet til å tjene penger ved å selge karbonkreditter, uten hensyn til lokalbefolkningens rettigheter. Myndighetene har bare trukket inn store internasjonale miljøorganisasjoner, mens lokale organisasjoner ikke blir hørt, sier Thomas.
Mer om Regnskogfondet i PNG: http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Asia+og+Oseania/Prosjektland/Papua+Ny+Guinea


Bernadinus Steni, urfolksnettverket HuMa, Indonesia.

- Vi er bekymret for at det kun skal bli kommersielle interesser som tjener penger på REDD i Indonesia, de samme som helt siden 1970-tallet har stått for den massive ødeleggelsen av skogen. For oss er det viktigste kravet at rettighetene til lokalbefolkningen blir anerkjent og respektert, foran rettighetene til kommersielle aktører med hogsttillatelser.


Det er også avgjørende med åpenhet: De som bor i skogen og blir berørt av tiltakene må få tilgang på informasjon slik at de kan få utbytte og fordeler av tiltakene.


Han mener det er viktig at finansiering av klima- og skogtiltak i Indonesia, fra Norge eller andre land, ikke må gå gjennom skogdepartementet, som har lang tradisjon for å overkjøre lokale rettigheter. Flere lovendringer i Indonesia den siste tiden gjør det mulig med større grad av deltakelse, og det er viktig at internasjonal finansiering støtter opp under disse endringene.
Mer om Regnskogfondet i Indonesia: http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Asia+og+Oseania/Prosjektland/Indonesia


Joëlle Mukungu, OCEAN, DR Kongo


- Reell deltakelse fra sivilsamfunnet og fra de som bor i og bruker regnskogen er det viktigste for oss å få med i en skog- og klimaavtale. Vi har krevd å få delta i en del av de viktige prosessene i Kongo, men kan ikke si vi har tilstrekkelig deltakelse. Myndighetene argumenterer med at arbeidet med hvordan REDD skal overvåkes og kontrolleres er for teknisk til at sivilsamfunnet bør være med. Men vi har erfart at sivilsamfunnet har mye å bidra med, og vi vil fortsette å bygge kapasitet og kreve deltakelse.

Kongo er et land med store fattigdomsproblemer, store utfordringer etter alle årene med krig og konflikt - og store naturressurser. Ofte er det bare noen få, velstående aktører som har tjent på utnyttelsen av ressurser. Vi må sørge for at fortjenesten fra REDD-tiltak blir rettferdig fordelt og kommer folk til gode. Mer om Regnskogfondet i Kongo: http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Sentral-Afrika


Adriana Ramos, ISA, Brasil


I Brasil er det svært viktig å sørge for at systemet for beregning av utslippsreduksjonene er gode, slik at man ikke teller dobbelt slik at det ser ut som man oppnår større utslippsreduksjoner enn det som er reelt.
Det er også viktig å se på sammenhengen i politikken, det er til dels de samme institusjonene som skal bevilge penger til reduserte utslipp fra avskoging og til de store infrastrukturprosjekter som ødelegger store regnskogsområder, sier Adriana.

I Brasil har urfolk fått anerkjent sine tradisjonelle rettigheter til bruk av skogen, dette ble slått fast i grunnloven i 1988. Det oppstår likevel konflikter i forbindelse med utvinningsprosjekter, fordi staten har rettighetene til ressurser som befinner seg under bakken. I tillegg planlegges storstilt utbygging av dammer, veier og industriprosjekter som truer regnskog i og utenfor indianske territorier.

Les om Regnskogfondet i Amazonas her http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Amazonas

Sting, Elton John og Lady Gaga rocket for regnskogen

Les om regnskogskonserten med Sting, Lady Gaga og mange flere her.

Foto: Getty Images.

Demonstrerte mot gullgravere

Se bilder fra yanomami-folkets demonstrasjon 7. april 2010. Deres territorium har blitt invadert av ulovlige gullgravere. Yanomamiene forlanger at FUNAI, Brasils indianerdirektorat, skal ta affære og kaste ut gullgraverne.

Les mer om hvorfor yanomamiene demonstrerte her.

Se flere bilder fra demonstrasjonen på Regnskogfondets Facebookside her.

Copyright: Alle bilder er tatt av Mauricio Tomé Rocha (Ye´kuana), Huti Yanomami og Ivan Xirixana, ledere i yanomamienes organisasjon Hutukara.

Inspirerende videoforedrag fra biolog Willie Smith

Sjekk gjerne ut dette utmerkede videoforedraget fra TED.com!

Biolog Willie Smith forteller om hvordan man på Borneo har lykkes med et komplekst økologisk puslespill; nemlig å replante regnskog for å redde lokale orangutanger.