Del 2 av Anne Kristin Ullebergs reisebrev fra Borneo.
Del 1 kan du lese herEndelig fant vi litt intakt regnskog. Denne lå vakkert til i noen åssider, det var lett å se at her var det snakk om helt annen type vegetasjon enn de gudsjammerlig kjedelige oljepalmene. Fargerik og vakkert lå skogen foran oss.
Vi var en gjeng på åtte personer, ledet an av Karang – en herlig penan med høy status hos sine egne. Karang (bildet) er ca 67 år gammel og fresk og frisk som en fole, der han vandret i vei barbent på det rufsete underlaget. Han var stolt av skogen og ville gjerne vise oss den i alt sitt mangfold. Med sin hjemmelagede muskedunder på skulderen, macheten ved hoften og kurven på ryggen var han en mann å stole på, det var så tydelige at her var han i sitt rette element.
Etter hvert som vi vandret innover, ble vi omsluttet av trær og busker på alle kanter. Vi var helt utenfor alt vanlig liv, alle vanlige orienteringspunkter forsvant. For en kontrollfreak som meg, var det vanskelig å gi seg helt hen og bare stole på Karang. Følelsen av å ikke være på toppen av situasjonen, ikke vite hvor vi gikk, ikke kjenne himmelretningen…. Krevende! Vanligvis orienterer jeg meg etter solen, men bladverket var så tett at det var umulig å se solen.
Ok, det var min innebygde angst, men når jeg klarte å slippe taket, begynte jeg å nyte! Hvilke trær, går det virkelig an. 300 – 400 år gamle trær med stammer så tykke at en hel skoleklasse kunne gjemme seg bak dem. På bildet: Regnskogfondets Geir Erichsrud.
Trær så rette som lyktestolper, busker så frodig og vakre med både blomster og frukter. Og frukter…. Våre kjære Karang høstet rambutan til oss – det må være verdens beste frukt, den er som en gave, pakket inn i lekker innpakning og i midten finner du en herlig overraskelse.
Skogbunnen var dekket av brunt løv, kvister og steiner – og leire. I regnskogen regner det nemlig! I løpet av turen kom det et ordentlig skybrudd, Karang viste oss hvordan man kunne lage et godt ly på få minutter – han var tydelig glad for å kunne vise at skogen kunne gi svar på alle våre utfordringer. Skaffe mat, gi beskyttelse, gi rent drikkevann – kunne være alt for oss.
Vi vandret bratt oppover åssiden, utilgjengelig og krevende terreng. Dette var de eneste stedene hogst-selskapene ikke hadde klart å komme til med sine maskiner. Bare her og der var dette kappet ned noen trær som var fraktet vekk ved hjelp av helikoptere – chopperlogging. Høres tøft ut, men er noe skikkelig dritt. Selv ikke her kunne vi være uberørt av noen ønsker om å tjene penger på skogen.
I timesvis gikk vi i skogen, vakker og krevende. Da vi kom tilbake til leiren så jeg ut som jeg hadde vært i barnehaven hele dagen, møkkete og fæl som 3-åring. Heldigvis fikk jeg god hjelp av de unge jentene til å håndvaske klærne da vi kom hjem. Og godt var det, for det var buksa mi!
Nå vet jeg hva regnskog, den er raus, vill og vakker. Den byr på alt vi trenger for å leve.
Vil du vite mer om Regnskogfondets arbeid i Malaysia?
Les mer her Fotograf: Anja Lillegraven/Regnskogfondet
Både i og utenfor Bella Center hvor klimakonferansen foregår blir det stadig mer livlige tilstander. Folk danser jenka i lange rekker og roper høyt for klimaet, andre klær seg ut som trær eller dyr. 
