Regnskogsvandring er ikke for pyser!

Del 2 av Anne Kristin Ullebergs reisebrev fra Borneo.
Del 1 kan du lese her

Endelig fant vi litt intakt regnskog. Denne lå vakkert til i noen åssider, det var lett å se at her var det snakk om helt annen type vegetasjon enn de gudsjammerlig kjedelige oljepalmene. Fargerik og vakkert lå skogen foran oss.

Vi var en gjeng på åtte personer, ledet an av Karang – en herlig penan med høy status hos sine egne. Karang (bildet) er ca 67 år gammel og fresk og frisk som en fole, der han vandret i vei barbent på det rufsete underlaget. Han var stolt av skogen og ville gjerne vise oss den i alt sitt mangfold. Med sin hjemmelagede muskedunder på skulderen, macheten ved hoften og kurven på ryggen var han en mann å stole på, det var så tydelige at her var han i sitt rette element.

Etter hvert som vi vandret innover, ble vi omsluttet av trær og busker på alle kanter. Vi var helt utenfor alt vanlig liv, alle vanlige orienteringspunkter forsvant. For en kontrollfreak som meg, var det vanskelig å gi seg helt hen og bare stole på Karang. Følelsen av å ikke være på toppen av situasjonen, ikke vite hvor vi gikk, ikke kjenne himmelretningen…. Krevende! Vanligvis orienterer jeg meg etter solen, men bladverket var så tett at det var umulig å se solen.

Ok, det var min innebygde angst, men når jeg klarte å slippe taket, begynte jeg å nyte! Hvilke trær, går det virkelig an. 300 – 400 år gamle trær med stammer så tykke at en hel skoleklasse kunne gjemme seg bak dem. På bildet: Regnskogfondets Geir Erichsrud.

Trær så rette som lyktestolper, busker så frodig og vakre med både blomster og frukter. Og frukter…. Våre kjære Karang høstet rambutan til oss – det må være verdens beste frukt, den er som en gave, pakket inn i lekker innpakning og i midten finner du en herlig overraskelse.

Skogbunnen var dekket av brunt løv, kvister og steiner – og leire. I regnskogen regner det nemlig! I løpet av turen kom det et ordentlig skybrudd, Karang viste oss hvordan man kunne lage et godt ly på få minutter – han var tydelig glad for å kunne vise at skogen kunne gi svar på alle våre utfordringer. Skaffe mat, gi beskyttelse, gi rent drikkevann – kunne være alt for oss.

Vi vandret bratt oppover åssiden, utilgjengelig og krevende terreng. Dette var de eneste stedene hogst-selskapene ikke hadde klart å komme til med sine maskiner. Bare her og der var dette kappet ned noen trær som var fraktet vekk ved hjelp av helikoptere – chopperlogging. Høres tøft ut, men er noe skikkelig dritt. Selv ikke her kunne vi være uberørt av noen ønsker om å tjene penger på skogen.

I timesvis gikk vi i skogen, vakker og krevende. Da vi kom tilbake til leiren så jeg ut som jeg hadde vært i barnehaven hele dagen, møkkete og fæl som 3-åring. Heldigvis fikk jeg god hjelp av de unge jentene til å håndvaske klærne da vi kom hjem. Og godt var det, for det var buksa mi!

Nå vet jeg hva regnskog, den er raus, vill og vakker. Den byr på alt vi trenger for å leve.

Vil du vite mer om Regnskogfondets arbeid i Malaysia? Les mer her

Fotograf: Anja Lillegraven/Regnskogfondet

Dagens reisebrev: Papua Ny-Guinea

Vemund Olsen (bildet) fra Regnskogfondet har nettopp kommet hjem fra et klimamøte i Papua Ny-Guinea.

På møtet holdt Vemund Olsen en grunnleggende innføring i debatten om utslipp fra avskoging, eller REDD (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation), som det kalles i de internasjonale klimaforhandlingene

Konferansen la spesiell vekt på hvordan Papua NY-Guinea kan redusere sine utslipp fra avskoging, landets desidert største utslippskilde. Konferansen var den første i sitt slag i Papua Ny-Guinea, og var finansiert av Regnskogfondets nye klimaprogram.

Kenn Mondiai (tv) fra PwM (Partners with Melanisians) og Thomas Paka som er leder for møtets arrangør EFF (Eco-Forestry Forum).

Nærmere 100 tilhørere fulgte den tre dager lange konferansen, som fant sted i hovedstaden Port Moresby. Møtet hadde tittellen: "National NGO climate change and REDD capacity building seminar."

Rune Paulsen (tv), programkoordinator for Papua Ny-Guinea i Regnskogfondet, deltok på møtet. Her sammen med Kenn Mondiai.

Advokat Effrey Dademo fra EFF.

Papua Ny-Guinea og karboncowboyer:

Regjeringen i Papua Ny-Guinea har skapt store forventninger til at befolkningen vil kunne tjene store penger på å selge karbonkvoter fra skog på et internasjonalt kvotemarked, og mange urfolkssamfunn er svært ivrige på å få tilgang på slik finansiering.


Til tross for at dagens internasjonale klimaregime ikke åpner for å handle med karbonkvoter fra skog, er det sterke krefter som jobber for at dette skal bli mulig under en ny klimaavtale. En del skruppelløse meklingsfirmaer utnytter denne situasjonen, og lokker lokalsamfunn i PNG til å selge dem rettighetene til karbonet som er lagret i skogen deres, i håp om å selge disse rettighetene videre med stor profitt.

På konferansen kom det fram informasjon om flere lokalsamfunn som allerede har underskrevet kontrakter med slike ”karboncowboyer”, som meklerne kalles i PNG.

Vil du vite mer om hva Regnskogfondet jobber med i Papua Ny-Guinea? Les her.

Regnskogsjomfru på Borneo

Del 1 av Anne Kristin Ullbergs reisebrev fra Borneo.

Del 2 leser du her

Dagens reisebrev kommer fra Anne Kristin Ulleberg (bildet), leder for markedsavdelingen i Regnskogfondet. Hun skriver entusiastisk,og opprørt, fra sin jomfrutur ut i regnskogen:

- På min første tur til regnskogen skulle jeg få lov til å besøke Malaysia og delstaten Sarawak. Turen ble en sterk opplevelse på flere måter! Fra kysten av Borneo kjørte vi innover i landet for å besøke penanene, en urfolksgruppe som bor langt inne i regnskogen.

Sa jeg langt inne i regnskogen? Hvor i all verden var det blitt av denne skogen? Vi kjørte på humpete anleggsveier mil etter mil innover i landskapet og så ikke annet enn palmer, og ikke hvilken som helst type palme heller. Oljepalmer, kun oljepalmer – i åtte strake timer var så godt som eneste vegetasjonen innover i landskapet bare oljepalmer.

Veiene var breie som autostradaer, merkelig tenkte jeg først. Men fikk snart en forklaring på dette fenomenet da den første giga-lastebilen kom oss i møte, fullastet med regnskogtømmer. Jo lenger inn i palmeland vi kom, jo flere tømmerbiler møtte vi.

Og snart kjørte vi også i kø innover i landet sammen med tømmerbiler i et landskap dekket av oljepalmeplantasjer.

Penanene som bor i regnskogen, sa jeg det? Oljepalmeplantasjene (bildet)har nådd området der de bor, regnskogen forsvinner. Livsgrunnlaget deres blir borte, de selv står i fare for å bli redusert til en pariakaste i samfunnet. Der de bor nå kan de ikke lenger leve på sin tradisjonelle måte og hente alt de trenger fra skogen.

Hjemme hos penanene var det utsikt til tømmerbilens usle reise nedover mot kysten. Jeg hørte lyden, jeg så støvet og jeg følte hvor galt dette var. Hva skal vi med oljepalmer i framtiden? Kortsiktig, ensartet og usunn profitt. Ingenting kan leve sammen med oljepalmer, dyre- og planteliv forsvinner helt.

Heldigvis fikk jeg anledning til å oppleve regnskogen også. Vi dro langt inn i landet og der fant vi et avgrenset område som fortsatt var intakt som regnskog. En penan-leder viste oss rundt i den flotte skogen. Den følelsen var ubeskrivelig! Jeg tror jeg skal fortelle nærmere om den opplevelsen en annen gang.

Geir Erichsrud, programkoordinator for Sørøst-Asia i Regnskogfondet, fikk ta et av trærne nærmere i øyesyn.

Alle fotos: Anja Lillegraven/Regnskogfondet.

Les mer om penaner og Regnskogfondets arbeid i Malaysia, klikk her.

Reisebrev fra Paraguay

Trond Berget, programkoordinator i Regnskogfondet kom nylig tilbake fra felttur. Turen gikk til Chaco-området i Paraguay for å lære mer om situasjonen for ayoreo-indianere.

”Mateo kommer, Mateo kommer”, roper alle forventingsfullt og løper fram fra det mest skyggefulle treet i landsbyen. Mateo Sobode Chiquenoi, president i UNAP (Unionen for Ayore-indianerne), høster stor respekt i denne landsbyen som i de andre 13 landsbyene organisasjonen representerer. Det er i dag ca. 5.000 ayoreoindianere. 2.700 bor i Paraguay, mens 2.300 bor i nabolandet Bolivia.

Mateo (til høyre med caps) i samtale med landsbybeboerne.

Tidligere levde ayoreoene som nomader innenfor et stort landområde i grenseområdet mellom Bolivia, Paraguay og Argentina. Stadig mer av dette området har blitt avskoget og omgjort til områder for kvegdrift. Ayoreoene disponerer i dag bare små områder, totalt 5 % av deres tradisjonelle område.

I Paraguay er relativt store områder blitt avsatt som naturparker, men dette er områder indianerne ikke får bruke.

Fortsatt er det noen familier og grupper av ayoreo-indianerne som bor isolerte i skogen uten kontakt med verden omkring. Disse frivillig isolerte gruppene fordrives nå fra sine leveområder på grunn av den raske avskogingen. - Ayoreoene i skogen har ikke motstandskraft mot dagens sykdommer og må få være i fred, forteller Mateo.

På veien mot Rio Paraguay ble det fuktigere og frodigere. Vi kom etter hvert til Pantanal, de områdene i lavlandet som oversvømmes hvert år. Hver gang vi ser en stor fugl, hopper Mateo ut av bilen. I stor fart, men lydløst, nærmere han seg fuglene som han kan språket til og kommuniserer med. Til hver fugl kommer han helt inntil og tar nærbilder med sitt lille kamera. Vi andre måtte nøye oss med bilder på stor avstand… Som tukanen på bildet her.

Les mer om Regnskogfondets arbeid i Paraguay, klikk her.

Ingelin på felttur i Kongo

Dagens reiseblogg kommer fra Ingelin Ladsten, programkoordinator for Afrika i Regnskogfondet er på felttur i DR Kongo for tiden:

"Bildene er tatt fra et feltbesøk nå i helgen. Vi dro fra Bukavu i Øst-Kongo til Bunyakiri, gjennom nasjonalparken Kahuzi Biega. Underveis besøkte vi landsbyene Bitale, Miowe og Kichanga.

Bambutiene som bor i disse landsbyene ble kastet ut fra områdene sine mellom 1960 og 1980, i forbindelse med opprettelsen av Kahuzi Biega-parken i 1970.

Regnskogfondets partnerorganisasjon UEFA (Union pour l’Emancipation de la Femme Autochtone – Unionen for frigjøring av urfolkskvinner) jobber sammen med disse lokalsamfunnene.

Sammen med IUCN Nederland finansierer vi et prosjekt om energibesparende ovner og skogjordbruk. Skogjordbruk, eller agroskogbruk, er en blandingskultur av trær og jordbruksvekster som gjør at trærne holder på fuktigheten og binder jordsmonnet, og dermed motvirker erosjon forårsaket av vann og vind.

Ved og trekull er den viktigste energikilden i Sør-Kivu, og bruken av dette er en trussel mot regnskogen.

Vi skulle egentlig også besøkt et prosjekt vi har med organisasjonen SIPA (Solidarité pour les Initiatives des Peuples Autochtones). Landsbyen de jobber i ligger noen kilometer nord for Bunyakiri - men der herjer væpnede militser for tiden, og det var derfor ikke trygt å dra dit. "



På veien mellom Bunyakiri og Bukavu: Store mengder trekull fraktes hver dag til Bukavu. Elektrisitet er ikke en energikilde man kan stole på her på grunn av gammelt utstyr som ikke har kapasitet til dagens behov. Ved og trekull er derfor den viktigste energikilden.

I landsbyen Bitale: Kvinnene forteller om erfaringene de har hatt så langt med prosjektet med energibesparende over.

Kahuzi Biega nasjonalpark. Ingelins reisepartnere i Kongo er fv Maryam fra UEFA, Clarisse fra SIPA og Espérance fra UEFA.

Landsbyen Kichanga: Maryam og Pierre fra UEFA ved skiltet som forteller at de driver med et prosjekt med energisparing og agrofrestry finanisert av Regnskogfondet og IUCN Nederland.

Landsbyen Miowe: De energisparende ovnene er laget av murstein, leire, blader og vann.

Les mer om Regnskogfondets arbeid i Kongo:

Klimaforhandlingene i Barcelona:

Kan en klagemekanisme bidra til å sikre urfolks rettigheter?

Dette var tema for et seminar Regnskogfondet arrangerte i konferansesenteret for klimaforhandlingene i Barcelona. KLimaprosjekter som gjennomføres i utviklingsland ivaretar ikke alltid lokalsamfunns rettigheter, Kan det bygges inn en klagemekanisme under klimakonvensjonen for bedre å sikre urfolks og andre lokale gruppers rettigheter?

Innledere:
Vicky Tauli-Corpuz, fra organsiasjonen Tebtebba (Filippinene) og FNs Permanente Forum for urfolk.
The need for a REDD related complaint mechanism accessible for indigenous peoples

Kristen Hite from CIEL (The Center for International Environmental Law): Considerations on a complaint mechanism under the UNFCCC

Adrien Sinafasi from Dignité Pygmée, DRC: Experiences from DRC indigenous organisations’ complaint to the World Bank Inspection Panel.

Se innleggene på webcast
http://unfccc2.meta-fusion.com/kongresse/091102_AWG_Barcelona/templ/ply_ondemand.php?id_kongresssession=2190&format=wm
Her kan også presentasjonene lastes ned.

Fra klimaformøtet i Barcelona: Fortsatt mulighet for skogavtale

Forventningene om en ny bindende klimaavtale for utslippskutt er erstattet med et håp om en best mulig politisk avtale om veien videre.

Men det er fortsatt håp om at klimatoppmøtet i København i desember vedtar en avtale om klima og skogbevaring.

De siste offisielle forhandlingene før København-toppmøtet startet i Barcelona mandag, og reduserte utslipp fra avskoging (REDD) er et viktig tema.

- Det er likevel svært uklart hvordan en REDD-avtale kommer til å se ut. Vi har gjennom det siste året fått inn viktige hensyn når det gjelder skogfolks rettigheter og det er forståelse for hensynet til biologsk mangfold. Men hva som kommer med i den svært korte teksten det er realistisk å få vedtatt i København er åpent, sier Nils Hermann Ranum (bildet), som følger klimaforhandlingene for Regnskogfondet.

Han understreker likevel at det er kritisk viktig med en avtale for utslippskutt også på andre sektorer.

- Kun en skogavtale er ikke nok. Vi må få sterkere forpliktelser om utslippskutt også på andre sektorer i København, understreker Nils Herman Ranum.

I vranglås første dag
Forhandlingene om en videreføring av Kyoto-avtalen gikk i vranglås på Barcelona-forhandlingenes første dag. Afrikanske land krever langt sterkere forpliktelser om utslippskutt fra industrilandene før de vil snakke videre om andre temaer innenfor Kyoto-rammeverket.

De forpliktelsene de rike landene i avtalen nå har påtatt seg vil gi 16-23 prosent utslippsreduksjon. Tar man med USA i regnestykket synker dette tallet ned mot 10% utslippsreduksjon. FNs klimapanel sier at 25 – 40 prosent reduksjon innen 2020 er nødvendig for å bremse klimaendringene.

Regnskogfondet og klimaforhandlinger

Regnskogfondet har konsentrert innsatsen i det internasjonale klimaarbeidet inn mot å få en god REDD-avtale, der lokale rettigheter og hensyn til biologisk mangfold ivaretas. Rundt 20 prosent av globale klimagassutslipp skyldes avskoging.

En REDD-avtale kan gi store muligheter til raske utslippskutt, og bli en viktig inntekstkilde for utviklingsland og for lokalsamfunn som i regnskogsområder. Men alt avhenger av hvordan avtalen utformes. Sterke kommersielle interesser arbeider for en avtale som skal fremme ”bærekraftig hogst” og som vil belønne tømmeselskaper og industriell plantasjedrift.

Ikke katastrofe
Bård Lahn (bildet), som arbeider for Regnskogfondet og Naturvernforbundet, følger forhandlingene i Barcelona som del av Norges offisielle delegasjon. Selv om han gjerne skulle sett en forpliktende avtale for utslippskutt i København, mener han at også en politisk avtale kan gi viktige framskritt.

- Vi er satt tilbake i forhold til forventningene fra Bali-toppmøtet for to år siden om en bindende avtale i København. Men nå gjelder det å få mest mulig forpliktende formuleringer inn i en politisk avtale. Det trenger ikke bety katastrofe.

Lahn har liten tro på at det kommer nye løfter om utslippskutt fra de rike landene i denne omgang.

- Utslippskutt er viktigst, men også finansiering er et avgjørende spørsmål for å få framgang i forhandlingene. Rike land må legge penger på bordet. De må komme opp med tallfestede og betydelige midler for klimatiltak og klimatilpasning i utviklingsland, sier Bård Lahn.

Les mer om Regnskogfondets arbeid med klima:

Tekst og foto: Ellen Hofsvang / Regnskogfondet