Del 1 av Anne Kristin Ullbergs reisebrev fra Borneo.
Dagens reisebrev kommer fra Anne Kristin Ulleberg (bildet), leder for markedsavdelingen i Regnskogfondet. Hun skriver entusiastisk,og opprørt, fra sin jomfrutur ut i regnskogen:
- På min første tur til regnskogen skulle jeg få lov til å besøke Malaysia og delstaten Sarawak. Turen ble en sterk opplevelse på flere måter! Fra kysten av Borneo kjørte vi innover i landet for å besøke penanene, en urfolksgruppe som bor langt inne i regnskogen.
Sa jeg langt inne i regnskogen? Hvor i all verden var det blitt av denne skogen? Vi kjørte på humpete anleggsveier mil etter mil innover i landskapet og så ikke annet enn palmer, og ikke hvilken som helst type palme heller. Oljepalmer, kun oljepalmer – i åtte strake timer var så godt som eneste vegetasjonen innover i landskapet bare oljepalmer.
Veiene var breie som autostradaer, merkelig tenkte jeg først. Men fikk snart en forklaring på dette fenomenet da den første giga-lastebilen kom oss i møte, fullastet med regnskogtømmer. Jo lenger inn i palmeland vi kom, jo flere tømmerbiler møtte vi.
Og snart kjørte vi også i kø innover i landet sammen med tømmerbiler i et landskap dekket av oljepalmeplantasjer.
Penanene som bor i regnskogen, sa jeg det? Oljepalmeplantasjene (bildet)har nådd området der de bor, regnskogen forsvinner. Livsgrunnlaget deres blir borte, de selv står i fare for å bli redusert til en pariakaste i samfunnet. Der de bor nå kan de ikke lenger leve på sin tradisjonelle måte og hente alt de trenger fra skogen.
Hjemme hos penanene var det utsikt til tømmerbilens usle reise nedover mot kysten. Jeg hørte lyden, jeg så støvet og jeg følte hvor galt dette var. Hva skal vi med oljepalmer i framtiden? Kortsiktig, ensartet og usunn profitt. Ingenting kan leve sammen med oljepalmer, dyre- og planteliv forsvinner helt.
Heldigvis fikk jeg anledning til å oppleve regnskogen også. Vi dro langt inn i landet og der fant vi et avgrenset område som fortsatt var intakt som regnskog. En penan-leder viste oss rundt i den flotte skogen. Den følelsen var ubeskrivelig! Jeg tror jeg skal fortelle nærmere om den opplevelsen en annen gang.
Geir Erichsrud, programkoordinator for Sørøst-Asia i Regnskogfondet, fikk ta et av trærne nærmere i øyesyn.Alle fotos: Anja Lillegraven/Regnskogfondet.
Det begynte som en historie jeg gledet meg over... så begynte hårene å reise seg i nakken, og så ble jeg bare sint.
SvarSlettHvordan kan vi sitte her og la dette skje?